Fosendialekt

Fosendialekt eller fosning er ei undergruppe av uttrønderske dialekter som blir snakka i det meste av landskapet Fosen.

I moderne bruk refererer navnet Fosen til kommunene på Fosenhalvøya (Indre Fosen, Ørland, Åfjord og Osen), men historisk har også kommunene sørvest for Trondheimsfjorden (Hitra, Frøya og gamle Agdenes, Snillfjord og Hemne) hørt til under regionen Fosen, og dialektene i disse bygdene (unntatt Hemne og det meste av Snillfjord) er også fosenmål.

Avgrensning

Fosenmåla tilhører dialektgruppa trøndersk, og deler sentrale fellestrekk med andre trønderdialekter. Noen viktige er apokope etter jamvektregelen, tjukk l, palatalisering og vokalsenking. Vi kan dele trøndersk inn i uttrøndersk og inntrøndersk, og her hører fosenmåla inn under uttrøndersk sammen med nordmørsk og ytre namdalsk. Uttrønderske dialekter har til felles er at språkendringa jamning ikke har gått like langt som i inntrøndersk, slik at de uttrønderske dialektene har tiljamna former som vækka 'uke' og stægga 'stige' der inntrønderske har de utjamna formene vukku og ståggå.

Videre kan vi avgrense fosenmåla fra nordmørsk og ytre namdalsk etter hvilken vokal svake hunkjønnsord av jamvektstypen ender på. I fosenmål ender de på -a (ei vækka, ei kjærra), men i nordmørsk og ytre namdalsk ender de på -å eller -o (ei vækkå/vækko, ei kjærrå/kjærro). Etter denne definisjonen havner dialekten i gamle Hemne kommune inn under nordmørsk sjøl om bygda historisk har hørt til regionen Fosen og at dialekten ellers har mye likt med fosenmål (og trøndersk) som det ikke deler med nordmørsk (f.eks. itj i stedet for ikkje som nektingsadverb). De sørligste delene av ytre Namdalen (Flatanger og Namsos) utgjør et overgangsområde mellom fosenmål og ytternamdalsmål. De har for det meste fosenske former (f.eks. ei vækka), men det finnes mange spor i dialekten etter et tidligere system som likner på det indre namdalske (f.eks. loddo 'løe' og mosso 'myse'). Fra et moderne perspektiv vil det være mest riktig å gruppere disse dialektene sammen med fosenmåla heller enn de ytternamdalsmåla, men ikke alle gjør dette.

Inndeling av fosenmåla

Ola Stemshaug foreslo ei tredeling av fosenmåla basert på data han samla inn på 1960-tallet. Inndelingskriteriet er i hovedsak jamvektsformene.

• Ytrefosensk har tiljamna former av den "klassisk fosenske" typen (ei vækka). Dette er det desidert største av områdene, og omfatter alle fosenbygdene med direkte kontakt til Norskehavet eller Stjørnfjorden, hele veien fra Hitra i sør til Osen i nord.
• Indrefosensk har mange utjamna former, bl.a. bårrå 'bære', kåmmå 'komme' og såvvå 'sove' (ytrefosensk vil her si bærra, kåmma og såvva). Indrefosensk er den sørlige delen av fosenmåla og blir snakka i bygder som Lensvik, Stadsbygd, Skaugdalen og Leksvik. Fordi de utjamna formene samsvarer med de inntrønderske måla i sør og øst, kan indrefosensk klassifiseres som et overgangsområde mellom fosenmål og disse.
• Dalfosensk har mange utjamna former, slik indrefosensk også har. I tillegg har -i holdt seg som endingsvokal her (ein oksi, ein måni), i stedet for å ha blitt til -e, som ellers på Fosenmål. Dette har de felles med dialektene i øst. Dalfosensk er den østlige delen av Fosen - de indre dalområdene fra Åfjord til Osen.

Lydsystemet (Fonologien)

Vokalene

Moderne fosendialekt har de ni vokalene vi finner i det vanligste norske vokalsystemet: /a/, /e/, /i/, /u/, /ʉ/, /y/, /æ/, /ø/, /ɔ/ (med norske bokstaver a, e, i, o, u, y, æ, ø, å). Dialekten har også de tre typiske diftongene /œu/, /ɛi/ og /œy/ (au, ei, øy). På tradisjonell fosendialekt får /e/ en åpen, æ-aktig uttale foran palatal konsonant, slik at ord som 'kveld' og 'svett' får uttale som kvællj og svættj. Dette er ganske særegent for fosendialekt i forhold til andre trønderske dialekter. I tillegg blir /ʉ/ til /o/ foran palatal llj og nnj, slik at 'ull' og 'munn' blir ollj og monnj, men slik er det i mange andre trønderske dialekter også, så dette er ikke unikt for Fosen.

Konsonantene

Som andre trønderdialekter har fosenmåla relativt mange konsonantlyder i forhold til andre norske dialekter. I tillegg til b, d, f, g, h, j, k, l, m, n, ng (/ŋ/), p, r, s, t og v, som resten av norsk har, har tradisjonell fosensk/trøndersk i tillegg:

• Tjukk L (/ɽ/) i ord som æLg og joL 'jord'.
• De retroflekse lydene (/ʈ/ /ɖ/, /ɭ/, /ɳ/ og /ʂ/) i ord som kort, garn og vers (av r+alveolar konsonant)
• De palatale lydene (/c/, /ɟ/, /ʎ/ og /ɲ/) i ord som kvittj, kladdj, ballj og mannj.
• Den ustemte palatale l-en (/ɬ/) i ord som tahljåt 'taslete' og vihljt 'vilt'.
• En ustemt versjon av r foran k og p i ord som væhrp 'verpe', mahrk 'mark', åhrk 'orke'. Hos noen har denne ustemte r-en gått over til retrofleks: værsp, marsk, årsk.

Bøyingssystemet (Morfologien)

Substantiv

Som i andre norske bygdedialekter, kan substantiv ha tre ulike kjønn på fosendialekt.

Substantivbøying på fosendialekt

			Entall		Flertall
			Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
Hankjønn	Sterke		ein hæst	hæst'n	hæsta	hæstan
			ein lægg	læggen	lægge	læggen
	Svake	Jamvektsord	ein stægga	stæggan	stægga	stæggan
		Overvektsord	ein onge	ongen	onga	ongan
Hunkjønn	Sterke		ei nål	nåla	nåle	nålen
			ei bok	boka	bøker	bøkern
	Svake	Jamvektsord	ei vækka	vækka	vækka	vækkan
		Overvektsord	ei flask	flaska	flaska	flaskan
Intetkjønn			et hus	huse'	hus	husa (eldre) husan (yngre)

Fosenmåla mista dativ kasus veldig tidlig (seinest 1700-tallet). Dette skiller derfor fosenmåla fra de fleste andre bygdedialektene i Trøndelag, der dativ stort sett har overlevd i ulik grad inntil moderne tid. Fraser som i fjøsa, i fjellom, gi hæstom høy er derfor ukjente på fosenmål (bare noen små rester av dette i indrefosensk).

Adjektiv

Adjektiv blir bøyd i tall, bestemhet og grad.

Adjektivbøying på fosedialekt

		Entall			Flertall
		Hankjønn	Hunkjønn	Intetkjønn
Positiv	Ubestemt	fin	fin	fint	fine
	Bestemt	fine	fine	fine	fine
Komparativ		finar	finar	finar	finar
Superlativ		finast	finast	finast	finast

Adjektiv kan stå aleine, uten substantiv, og får da bøying som substantiv: "trøkk på nederst'n" ('trykk på den nederste'), "størsta fekk fæm sæksera og minsta fekk fir" ('den eldste fikk fem seksere og den yngste fikk fire'), "kjøp kviten!" ('kjøp den hvite!').

Determinativ

Determinativet for 'den, det' blir bøyd etter kjønnet og tallet på substantivet, men helst bare i trykksterk stilling. Når ordet ikke har tykk, blir ordet gjerne redusert, slik at kjønns- og tallbøyinga ikke lenger er synlig.

• De' fine hæst'n (men DENNJ hæst'n).
• De' fine boka (men DENNJ boka).
• De' fine huse' (men DE' huse').
• De' fine hæstan (men DÆMM hæstan).

Fosenmål har demonstrativene herre ('dette her') og derre ('dette der'). Herren/her og derren/der kan opptre både foran og etter substantivet samtidig (de' derre bøkern der), noe som ikke er mulig i andre norske varieteter (*den her boka her). Disse determinativene kan også stå aleine, uten substantiv, og da blir de bøyd som adjektiv når de står uten substantiv: herren/herra/herre/herran, derren/derra/derre/derran (f.eks. "æ tar me' mæ herre flaska" - "æ tar me' mæ herra").

Adjektiv kan inkorporeres i substantiv. I annen norsk kan dette helst bare skje i stedsnavn (av typen Storfjorden og Langøya), men i fosenmåla kan man lage ord som kvithuse' 'det hvite huset', gulflaska 'den gule flaska', heimbakakak 'heimebaka brød'. Adjektivinkorporering kan bare brukes "kontrastivt", altså for å referere til noe i motsetning til noe annet. Man kan bare si gulflaska hvis man skal vise til éi av flere flasker og den flaska du snakker om, er den eneste gule. Hvis det bare er éi flaske der, som du tilfeldigvis vil nevne at er gul, heter det de' gule flaska. Flere adjektiv kan inkorporeres sammen, slik at man kan lage ekstreme, men grammatikalske ord som litj-svart-og-kvit-katta 'den lille svarte og hvite katten'. For at man skal kunne bruke dette ordet, må det eksistere to katter som begge er svarte og hvite, den ene større enn den andre, i tillegg til at det må eksistere en tredje katt som ikke er svart og hvit.

Pronomen

Personlige pronomen på fosendialekt

			Subjekt	Objekt	Refleksiv
Entall	1. person		æ(g)	mæ(g)
	2. person		du	dæ(g)
	3. person	Hunkjønn	hu, 'a		sæ(g)
		Hankjønn	hannj, 'en
Flertall	1. person		vi	åss
	2. person		di (eldre) dåkk(er) (yngre)	dåkk(er)
	3. person		dæmm		sæ(g)

Verb

Verbbøying på fosendialekt

		Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum partisipp
Sterke		å søng	æ søng	æ sang	æ ha songe
		å skriv	æ skriv	æ skreiv	æ ha skrevve
Svake	A-verb	å kast	æ kaste	æ kasta	æ ha kasta
	E-verb	å kjøp	æ kjøpe	æ kjøpt/kjøft	æ ha kjøpt/kjøft
Verbet 'ha'	Hovedverb	å ha	æ har	æ ha	æ ha hatt
	Hjelpeverb	å ha	æ ha	æ ha	-

Å ha forskjellig bøying på 'ha' som hovedverb og hjelpeverb ("jeg har et hus" vs. "jeg har spist") er felles med mange andre norske og svenske dialekter. Likevel er de bare distinkte i presens, så i skrift kan det derfor ofte bli sammenblanding mellom formene har og ha, f.eks. "Har den bunkern blitt bygget i dag, har den ikke havnet der" (korrekt bokmål: "Hadde den bunkeren blitt bygget i dag, hadde den ikke havnet der").

De modale hjelpeverba måtte, kunne og skulle har egne konjunktivaktige varianter med -a i preteritum når det er snakk om noe hypotetisk: "du skollja komme i går" ("du skulle ha kommet i går"), "du skollj kom i går" ("du skulle komme i går").

Mange verb har former på -s, som svarer til "verb+seg" på bokmål (skjæmmes = skammer seg). De fleste av disse verba er ikke-agentive (de betegner ting som skjer av seg sjøl). Noen slike verb finnes både med og uten -s (f.eks. kjæm 'kommer' vs. kjæms te å 'kommer til å'), mens andre verb bare finnes med -s, f.eks. (presensformer) tørs, gjelljs, forsvinns, begynnes, mugles. Disse ville man oversatt til bokmål uten refleksivpronomenet: "tør", "gjelder", "forsvinner", osv.

Ordstillinga (Syntaksen)

Infinitivsmerket

I likhet med annen trøndersk er det forskjell mellom disse to konstruksjonene:

• æ kannj itj kjør.
• æ kannj itj å kjør.

Begge disse setningene blir "jeg kan ikke kjøre" på bokmål, men den første setninga betyr "jeg har ikke mulighet til å kjøre akkurat nå" mens den andre betyr "jeg vet ikke hvordan jeg kjører". All norsk har mulighet til å stryke hovedverbet i en konstruksjon med modalt hjelpeverb og et direksjonalt komplement: æ vil heim, vedstabeln må bort. Disse setningene fungerer like bra på andre dialekter også. Fosenmåla er likevel mer ekstreme fordi de også kan stryke hovedverbet i slike konstruksjoner med en del andre verb enn bare hjelpeverb, så lenge man tar med infinitivsmerket:

• Hannj ha itj nå løst te å heim ("han hadde ikke noe lyst til å dra hjem").
• Går ikke an å inni, men oppå ("det går ikke an å gå inni, men (det går an å gå) oppå").
• Du trøng itj å ut no ("du trenger ikke å gå ut nå").

Negasjon

Fosenmåla (til felles med trøndersk ellers) har ei trykksterk og ei trykksvak form av nektingsadverbet: henholdsvis ikke og itj. Den trykklette negasjonen opptrer som et klitikon, og vil plassere seg så langt til venstre som setninga tillater:

• At itj du hive heile raske'! ('at du ikke hiver hele rasket!')
• Hivd itj 'n raske' læll? ('hivde han ikke rasket likevel?')
• Hannj hivd itj raske' læll. ('han hivde ikke rasket likevel.')

Om man gjør ei imperativsetning negativ, må verbet stå i infinitiv i stedet for imperativ (itj å jærra de'! 'ikke gjør det!').

Spørresetninger

Det finnes mange ulike spørreord rundt omkring blant fosningen. Forma for "hvordan" kan vi møte i alle disse ulike variantene: kerres, korres, kårres, kolles, kålles, kess, koss og kossn (denne siste er yngre). Forma for "hvor" kan være kor, ker eller hæn.

Et fellestrekk mellom nordnorsk og noen trønderdialekter er at spørresetninger som starter med et spørreord, kan bryte V2-regelen. Både kor ha du tænkt dæ hæn? og ko du har tænkt dæ hæn? er grammatikalske (sammenlikn bokmål "*hvor du har tenkt deg hen?" som ikke er grammatikalsk). Likeens er det når man spør etter noen/noe som er subjekt. Her kan vi sette inn et som på andreplass: kæm som ha ete sjokolad'n som lå her? ("*hvem som har spist sjokoladen som lå her?").

Enda et trekk fosenmåla deler med nordnorske dialekter, er at det som for andre dialekter ser ut som ja-nei-spørsmål, egentlig ikke er det. Hvis du blir spurt E du gammel?, er det ikke nødvendigvis et ja-nei-spørsmål, men mest sannsynlig et spørsmål om hvor mange år gammel du er. Den eneste forskjellen mellom de to typene spørsmål, er hvilket ord som har trykk i spørsmålet:

• E du GAMMEL? - Ja.
• E du gammel? - Sju år.
• Såg 'a LANGT? - Ja, ganske.
• SÅG 'a langt? - Bortom hækken.

Refleksiver

Norsk har ei ega refleksiv pronomenform i 3. person. Det er forskjell mellom "han mater hunden sin" og "han mater hunden hans". I den første er det hans egen hund, mens i den andre er det noen andres hund. Refleksiver er nødt til å referere tilbake til noe som allerede er nevnt i setninga for å være grammatikalske.

Fosenmåla skiller seg ut ved at de kan bruke det refleksive pronomenet oftere enn andre dialekter. Denne setninga, notert ned av Arnold Dalen, illustrerer dette:

• Kan du itj ferstå at folk reagere på at ongan sin får læssa sånn bøker?

For å få dette grammatisk korrekt på bokmål, må det bli "Kan du ikke forstå at folk reagerer på at barna deres får lese slike bøker?". Forskjellen ligger i at refleksiver på bokmål ikke kan referere på tvers av ei finitt setningsgrense. Eksempelsetninga inneholder ei slik grense, for refleksivforma er innafor undersetninga "at barna deres får lese slike bøker". Trøndersk pleier stort sett ikke å forskjellsbehandle finitte- og ikke-finitte setninger når det er snakk om refleksiver. Derfor kan det refleksive leddet helt fint referere over setningsgrensa.

Ordtilfanget

Som trøndersk generelt er fosenmåla prega av at de ligger i mellom ulike landsdeler og derfor har hatt kontakt i flere retninger. Tor Erik Jenstad kaller det et "Trøndelag i miniatyr" med tanke på bånda ordtilfanget har med ulike regioner.

Ettersom Fosen ligger ved kysten, har det tradisjonelt vært en del felles kyst-ord å finne, som typisk har med sjøfart å gjøre. Ett eksempel er "vadkrumme" (Fosen vakromm), som betyr 'smerte og opphovning i handleddet'. Dette ordet finnes hele veien fra Romsdalen til Finnmark, og i Trøndelag hører det bare til Fosen. Et annet slikt ord er drefs 'sjøsprøyt' som finnes fra Fosen og nordover Norge.

Ved noen ord deler Fosen-distriktet seg i to, med ett nordlig og ett sørlig område. I slike tilfeller viser de sørlige bygdene i distriktet (de som ikke er på Fosen-halvøya) samsvar med Nordmøre/Nordvestlandet mens de på Fosen-halvøya henger sammen med Nord-Trøndelag. Et slikt eksempel er ordet for "'mygg', som tradisjonelt har vært søtjo sør for Trondheimsfjorden og my på halvøya. Ved ordet for 'knott' heter det my sør for fjorden og knott på halvøya, felles med Sør-Trøndelag. Fuglen 'linerle' heter linerle/linel sør for fjorden og ringerle/rengel e.l. nord for fjorden. For 'tørt fjorårsgress' har det hett fynn(e) i sør og finsk(e) i nord.

Man kan også merke tettere bånd mellom bygdene lengst nord på Fosen og Namdalen/Nord-Trøndelag. Ett eksempel er stunnul/stennul (Hubro/"stein-ulv"), som er felles mellom nord- og øst-Fosen og Nord-Trøndelag.

Eldre fosenmål

Her er noen eldre fosenske trekk:

• Veksling mellom velar-palatal konsonant i bøyinger: ein bækk - bettjen, ei bjørk - bjørtja, ein vægg - veddjen, eit tak - tatje, ein fesk - fissjen. Dette trekket har vært vanlig langs hele norskekysten fra Nord-Norge til Sørvestlandet, men det har gått kraftig tilbake de siste par tiåra. Det lever ennå i fosenmål, men nå har det lenge representert fåtallet i distriktet heller enn flertallet.
• Diftongering av å til ao eller åo: baot/båot, maone/måone, haor/håor. Dette har stått sterkt mange steder på Fosen fram til det gikk tilbake i løpet av 1900-tallet. Det er påvist hos eldre folk i Rissa på 1990-tallet, men det var trolig noe av det siste som var igjen. I Trøndelag lever det ennå i Namdalen, og dialekttrekket er veldig kjent fra distriktet Sogn.
• Itakisme er at lyden y faller sammen med i mens øy faller sammen med ei. Dette har dukka opp spredt og uasmmenhengende mange ulike steder i Norge, også i Trøndelag. Fra Fosen er det kjent fra det dalfosenske området og fra store deler av Frøya kommune. Fordi det har ei så usammenhengende utbredelse, er trekket kraftig på retur, og er nok dødt de fleste stedene det har eksistert, også Fosen.
• Pronomenet æg pleide å være trykksterk form mens æ var trykklett form i hele området forma så slik ut (de' va ÆG som jor de' - æ jor de'). I seinere tid har æ spredt seg som eneform, men det er ennå mange som også bruker æg.

Fosenmål i framtida

Fosen ligger ved kysten, der hovedkontaktveien historisk sett har vært. Derfor er dialekten forma av historisk kontakt i mye større grad enn de inntrønderske dialektene, noe flere dialektoppskrivere har lagt merke til. Norges dialekter er i dag utsatt for prosessen dialektnivellering (dialektforflating/utjamning). Dette går ut på at mange lokale særtrekk går ut av bruk hos de yngre, til fordel for trekk med større utbredelse - gjerne urbane trekk som ikke er like lette å koble til mindre steder. Dette har med den sterke urbaniseringa i løpet av 1900-tallet å gjøre, og at kontakten over større avstander har blitt veldig mye sterkere slik at folk i dag møter mange flere språk også på mindre steder.

Dialektnivelleringa orienterer seg i hovedsak mot regionssenterene. I trøndersk sammenheng er dette Trondheim. Forskjellene mellom ulike trønderdialekter blir mindre og mindre. Det går i retning av en "fellestrøndersk" dialekt der dialekten i Trondheim har størst gjennomslagskraft. Trekk som skiller fosenmåla fra Trondheimsdialekten har derfor ei usikker framtid. Dette gjelder f.eks. jamvektsformer som stægga og vækka går derfor lett over til stige og uke, og gruppene substantiv som ender på -e i flertall (to saue, to nåle, to vægge) går over til å ende på -a (saua, nåla, vægga). De særegne syntaktiske regelene blir nok etter hvert også sjeldnere, og går over til et mer fellestrøndersk/fellesnorsk system. Dragninga går som sagt mot det fellestrønderske, slik at forskjellen mot østlandsk fremdeles kommer til å være skarp også i framtida.

Det foregår også store forandringer i vokabularet, der særlokale ord blir erstatta med ord som er fellesnorske.

Referanser

Autoritetsdata